På fest med proletariatet

Denne artikkelen kan ses på som et forskningsdokument. En kartlegging av noe ukjent. Dette skjedde på sankthansaften. To representanter fra den kulturelle overklassen, Pål og Nils, skulle feste, som seg hør og bør på denne dagen. Dessverre var planleggingen dårlig. I bendiks, der vi hadde planlagt å tilbringe tiden sammen med andre mennesker, var det nemlig stappfullt av småunger som ventet på konsert med idol-Jorun. Det ble mye fram og tilbake, men det interessante er at vi til slutt endte opp på en fest på Lund. En fest bestående av samfunnets bunnslam. En skikkelig arbeiderklassefest.

Jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av kvelden og finne ut av hvordan denne gjengen festa. Det ble en underholdende affære. Jeg kjente ingen av folkene der. Nils kjente ei. Men det var koselige folk som egnet seg godt som forskningsobjekter.

Men først: Hva gjør disse folka til arbeiderklasse? Han ene jobbet på lageret til hennig-olsen og løfta kasser på 60 kg (kult, ikke sant?) Verten kjørte budbil. Og dette var karrieren de hadde før de var halvveis i 20-årene. Gratulerer.

Så til forskningen: Her er det helt andre retningslinjer for hva som er sosialt akseptert. Man gir hverandre high five uten å le. Det er nemlig helt naturlig. Det som derimot overasket meg mest, var skålinga. Alle skålte. Hele tiden. Jeg har ikke tall for hvor mange ganger noen kom bort til meg og skulle dytte pils mot pils. Og så måtte man drikke. For man drikker etter at man har skålt. (Det visste jo jeg også, men for meg, er skåling noe som finner sted i selskap og uten at glassene møtes.) En spennende observasjon var at noen på festen så ut til å alltid måtte skåle før de kunne drikke. Fiffig..

Alderssammensetningen var alt fra andre gym til noen-og-tyve, men det så ikke ut til å bry folk. Det var litt flere menn enn damer, og de damene som var der, var ikke så mye å skryte av. Det eneste fruentimmeret i forsamlingen som hadde fått lov til å bli med hjem, var dessutten gravid i andre måned. Hun drakk ikke, men røyket. Hun sa at hun hadde nok å gjøre som det var med å holde seg unna andre rusmidler, så røyken kunne hun ikke slutte med ennå. Og vooops, så var hun temmelig uaktuell hun også. Det ene dyret var alvorlig overvektig, og presterte å spørre en annen festdeltager om hvor gammel hun var. Svaret lød ”19”, og hun hylte en fornøyd griselatter og fortalte at hun var 24.

Blant damene var det kun en som ble morsom på fylla. Hun så ikke helt gal ut. Litt tykk, men det største problemet var vel at hun var totalt dritings. Men hun var den eneste som dansa, og klarte ikke å få med noen andre. En gang fanget hun meg off guard dessverre. Sorry karer, men vi for si at jeg ofret meg for forskningen. I løpet av kvelden var hun over alt. Inkludert på ryggen mellom to sofaer. Ikke pent.

”Sjefen” i forsamlingen var en skikkelig tøffing. Han skålte mest og hadde dame på fanget. (Som viste seg å være hans 5 år yngre kusine. Nice work.) Hvis du ville poppe pilsa selv, måtte du gjøre det uten at han så det, for hvis han så deg med en uåpnet pils, tokk han den, åpnet den med en flaske, og ga den tilbake til deg. Det som virkelig gjorde han til sjefen, var når en annen sau mistet to pils i bakken. Heldig vis knuste de ikke, men ble godt ristet. Sjefen plukker opp den første, og åpner den. Skummet flyter over. Så tar han den neste og åpner den også, men denne gangen passer han på å gjøre det over hodet på den desidert største taperen i hele lokalet. Han fikk masse øl i håret, men turte ikke å gjøre noe med det. Senere fikk han bomme en røyk som plaster på såret. For et haue.

Og musikken… Helvete heller. Tekno fra 90-tallet og ”Best of the 80’s”. Allsang til Scooter og ”died in your arms tonight”. De var helt i hundre når de hørte en sang de kunne. Alle sang. Til og med meg og Nils ble med, selv om vi hadde problemer med å holde latteren tilbake der vi satt og fant på nye tecno-moves. (Ingen av oss har jo vært på rave noen gang, så dette ble eksperimentelt for oss.)
Avslutningsvis, må jeg si at dette var en artig opplevelse. Et innblikk i en ukjent verden. Disse folka fester som vi gjorde på ungdomsskolen. Forskjellen er at de fleste kommer inn på byen. De vet at de er bunnslam, men gjør det beste ut av situasjonen. Det merkes ved at de merket at jeg og Nils var annerledes. Guttene respekterte oss umiddelbart. Jentene smilte mer til oss. De kjenner sin klassetilhørelighet, men ønsker å klatre i systemet. Heldig vis er ikke klassevandring så vanlig. For denne typen folk ønsker jeg å kunne velge selv når jeg vil omgås; jeg vil oppsøke dem selv neste gang jeg føler for det. Ikke motsatt.